Har du alltid visst at du ville bli forfatter?

Foto: Julie Pike

Foto: Julie Pike

«Jeg kan ikke huske at jeg drømte om å bli forfatter da jeg var barn. Men jeg har alltid vært glad i å lese og skrive. På skolen elsket jeg norskfaget og jobbet mye med stilene mine.

Når jeg ser tilbake, er det også andre omstendigheter som har hatt betydning for mitt forfatterskap. 
I barndommen fikk jeg høre mye om forfedrene mine, og jeg var alltid omgitt av gjenstander som hadde en historie. Fortellingene om slektninger og deres skjebner opptok meg og stimulerte fantasien. Én hadde reist til Amerika, én annen til Afrika og én hadde havnet på galehus. Et ektepar hadde mistet et barn i spanskesyken, én grandonkel ble tatt av tyskere under krigen og døde i konsentrasjonsleir. En annen flyktet til Sverige - én fødte i hemmelighet for ikke å gjøre skam på sin besteborgelige mor. Slik fortellinger finnes i alle familier, men de dør der de ikke blir snakket om. Hos oss ble historiene fortalt med innlevelse og empati. Overdrivelser og unøyaktigheter kunne kanskje forekomme, men jeg ble nysgjerrig. En sterk interesse for fortiden var vekket i meg. 

 

Gjennom livet settes det spor i oss, avtrykk etter mennesker, etter steder. Kanskje er det først når alt kommer på avstand at vi ser den egentlige betydningen av det som har vært med på å forme oss.  Etter at jeg begynte å skrive, har jeg blitt mer bevisst på hvem og hva som har ført meg dit jeg er i dag.

Bestefaren min, Arne Berg (1917-2012), var arkitekt av utdannelse og var historisk interessert. Allerede i 1940-åra ble han ansatt som konservator på Norsk folkemuseum, der han arbeidet i førti år. Gamle tømmerhus var hans lidenskap gjennom et langt liv. I barne- og ungdomsårene var jeg mye sammen med besteforeldrene mine. Jeg har gode minner fra sommerdager på museet. Mens bestefar arbeidet, lekte jeg i og rundt husene – og i apotekerhagen. Bestefar tok meg også med på reiser omkring i landet da han registrerte og tegnet opp stabbur og andre gårdsbygninger. Jeg kan ennå huske luktene av brennesle og vått gress, støv og gammelt treverk. Av og til gjorde jeg nytte for meg, var håndtlanger og holdt målebånd og tegneblokk. Når han satte seg for å skisse eller notere, fikk også jeg ark og blyant. Bestefar arbeidet systematisk og rolig. Det var alltid tid til kaffepauser og en prat. Han var en god pedagog, forklarte ivrig og gjorde fortiden levende. Ingenting har betydd mer for meg som forfatter enn barneårene med en historieinteressert bestefar. Helt til han døde i 2012 stod han meg nær. Bestefars livsverk er bokserien i seks bind Norske tømmerhus frå mellomalderen, et imponerende kulturhistorisk nybrottsarbeid som resulterte i Kongens fortjenestemedalje.»


På hvilken måte drar du nytte av å være historiker?

"For meg er det viktig å kjenne perioden og tidsånden svært godt, helst bedre enn leseren. Tidskoloritt må være 100% riktig, og dermed er alle detaljer avgjørende. Språket skal speile tiden, men ikke så mye at vi kjenner avstand til karakterene. Mine to første romaner er lagt til 1800-tallet. Dette er en spennende periode, både i Norge og i verden. Det moderne samfunnet tar form, og premissene legges for den virkeligheten vi er omgitt av i dag. 1800-tallet er samtidig relativt nær fortid. Mange fysiske spor fra denne perioden er tilgjengelige, hus, gjenstander, fotografier og et rikt kildemateriale (f.eks gamle brev og dagbøker).  Alt dette bruker jeg som forfatter. Mitt doktorgradsarbeid om vennskap mellom menn på 1800-tallet, danner på sett og vis utgangspunkt for både Brevet fra Betsy og Eplehagen. Blant de mange mannlige vennene jeg undersøkte, finnes både brødrene Kjerulf og presten Jacob Neumann."

 


Kan det være en utfordring å blande fiksjon og faktiske historiske hendelser?

"Så lenge jeg kan huske, har jeg trivdes i skjæringspunktet mellom fantastien og virkeligheten. Der sikker viten slutter, overtar forestillingenog fantasien. Her oppstår spennende og levende historier. Som forfatter liker jeg å ta utgangspunkt i noe som har hendt eller et miljø som jeg kjenner godt. Det gir meg stor skrivelyst!

Jeg har respekt for levde liv og synes det kan være problematisk å tillegge mennesker tanker og følelser som jeg ikke kan vite om de faktisk hadde. I Brevet fra Betsy var dette spesielt utfordrende. Jeg kjente karakterene godt fra mitt arbeid som faghistoriker. Likevel måtte jeg ta hensyn til at historien skulle fungere godt som roman. Det innebar at jeg måtte trekke fra og legge til, gjøre tilpasninger som man ikke ville tillatt seg i en faglitterær fremstilling. I etterordet har jeg forsøkt å gjøre rede for hvordan jeg forholder meg til den historiske virkeligheten. I Eplehagen fant jeg det for eksempel nødvendig å understreke at presten Johannes Høegh er en oppdiktet person, kun inspirert av presten Neumann som levde og virket i Asker på begynnelsen av 1800-tallet. Men de kjente historiske hendelsene fra dette viktige året i norsk historie er med som bakteppe og gir autensitet og farge til fortellingen."

 


Har du noen "kjepphester"?

"Jeg har som mål at leseren skal komme tett på menneskene i fortiden. Jeg vil at vi skal kunne identifisere oss med karakterene, føle empati med dem. Historikere er ofte opptatt av å skildre forhold i fortiden som er annerledes enn i dag. Selv synes jeg det er like interessant å utforske de sider av menneskelivet som ikke har forandret seg så mye. Mange livsdramaer, situasjoner og følelser er tidløse. I bøkene mine forsøker jeg å gjøre et poeng ut av dette. 

Som romanforfatter kan jeg drive en slags alternativ historieformidling. Jeg får stadig tilbakemelding fra lesere som sier at de har lært noe av å lese bøkene mine, at de bidrar til å friske opp historiekunnskap som har ligget brakk en stund. Mange forteller at de har fått lyst til å vite mer, noen finner frem nedstøvete skolebøker eller slår opp i historieverk for å lære mer om Norge i første halvdel av 1800-tallet. Dette synes jeg er givende. Det gleder meg at bøkene mine både kan vekke historieinteresse - og underholde."


Hvordan er arbeidsdagen din?

"Å være forfatter er ingen alminnelig 8-16 jobb. Det er et yrke som innebærer masse frihet, men også krever sterk vilje og arbeidsdisiplin. For min del begynner dagen alltid tidlig med familiære gjøremål, etterfulgt av en treningsøkt. Deretter skriver jeg konsentrert i to-tre timer, oftest midt på dagen. På kveldstid arbeider jeg gjerne litt igjen. Et romanprosjekt er ganske altoppslukende. En del av meg er i romanuniverset hele dagen. Jeg arbeider selv om jeg ikke sitter ved skrivebordet. Noen ganger får jeg gode ideer mens jeg går tur med hunden eller gjør husarbeid. I tillegg til å skrive, holder jeg ofte foredrag og drar på forfatterbesøk. Det er alltid spennende å møte lesere. Jeg synes jeg er heldig, for meg er dette verdens beste jobb!"